Et lettere liv

September .. Det er lenge siden siste post. Jaja, jeg skal ikke lyve på meg at jeg skal skrive her så veldig ofte i fremtiden heller. Det får heller bli som det blir.

Jeg kan love, for de som skulle være interessert, at jeg kommer til å fortsette å skrive – samme hvor lang tid det tar. Nemlig fordi at i alle fall en av de interesserte er meg selv, og for meg er dette også terapeutisk.

Jeg sliter mye for tiden. For ”slike som meg,” skal det dessverre ikke mye til for at vi faller av lasset. Den minste ting som kan virke som en unnskyldning til å syntes synd på meg selv og tillate meg å bryte de nye reglene jeg satte for meg selv er veldig velkommen, og tas i mot nærmere i ren lykke.

Det har skjedd mye siden sist gang jeg skrev. Kanskje viktigst, har jeg ikke vært på trening siden rundt den tiden. Kurslederen vår sluttet og begynte et annet sted i landet, og en ny dame overtok.

Mens hun var hyggelig og imøtekommende, var det ikke helt det samme. Det må nevnes at jeg unner den første kurslederen å følge sine egne mål, så absolutt, for meg var bare sånn at jeg mistet noen jeg hadde god kontakt med og syntes det var vanskelig å “starte på nytt.” Det, og så hadde jeg min første ”unnskyldning” til å sluntre unna.

Det er selvsagt helt galt å peke fingeren på noen andre enn meg selv, men jeg skriver for å fortelle om hvordan det foregår i mitt hode.

Etter dette gikk jeg inn i en skikkelig ”deppeperiode,” da jeg mot slutten av året oppdaget en klump under armen min – omtrent der lymfene ligger. Etter min forrige kamp mot kreften innhentet skrekken meg ganske kjapt, og trening ble fort nedprioritert.

Ikke før i februar fikk jeg komme til sykehuset for kontroll, og det ble bestilt CT scanning. Bildene viste en lymfeknute på 3cm der de normalt skal være rundt 1. Derfor ble det også bestilt operasjon for å ta en biopsi.

Hele denne perioden var ganske grusom og gikk dypt innpå meg, men jeg knyttet det inne i meg selv, og fortalte veldig få personer om hva jeg gikk gjennom.

Operasjonen hadde jeg i mars, og nylig i april fikk jeg vite resultatet.
”Intet sykt vev.”

Det var en helt ubeskrivelig følelse, og en hel verden ble løftet av brystkassen min.

I tiden etter dette har jeg vært lykkelig, mer sikker på meg selv og mitt liv - og klarte å overbevise meg selv at nå MÅ jeg tilbake til det jeg startet da treningssenteret bestemte seg for å hjelpe meg med både kurs og oppfølging. Jeg må rett og slett tilbake for å vise meg selv at jeg kan ta kontroll.

Nå er jeg her, og nå sliter jeg igjen. – Min beste venn gjennom tre år har vært en del syk i det siste, og jeg ble nødt for å ta ham med til dyrlegen for å la ham sove en siste gang. Det er som man sier – et kjæledyr blir som en del av familien, og jeg står gjerne fremst i køen for å skrive under på det.

Det ble plutselig veldig tomt, og jeg har vanskeligheter med å føle lykken jeg bare for kort siden hadde.

Dette fører meg til i dag. Legen sier at jeg bør vente 4-6 uker med å begynne å trene igjen, og jeg tar imot ”unnskyldningen” med åpne armer.

Jeg har ingen ønsker om å havne tilbake hvor jeg var før denne reisen begynte, derfor jobber jeg nå – derfor sliter jeg nå med å kravle meg tilbake til treningssenteret. Det har vært et langt fall, og det har vært hardt, men denne bloggen skal brukes som et speil som jeg ser meg selv i.

Noe må jeg gjøre, for jeg sliter så jævlig.

Trening har gått greit, og jeg har heldigvis klart å gjøre det til en vane og gå på treningsstudioet og holde meg til et program.

De siste ukene har jeg riktignok ikke vært der - ikke fordi jeg ikke vi , men fordi jeg har klart å strekke en muskel i korsryggen. Jeg har derfor gått krokrygget som viss skumling fra Notre Dame den siste tiden.

Man skulle tro at timene på Body Pump hadde lært meg å bøye knærne når jeg skal løfte, men her gikk jeg på en alt for klassisk tabbe og skadet meg.

Når jeg sliter, så er det med maten. Det er her jeg føler det er mer passende å si ”Hi, my name is Henry and I am an addict.”

Det er vanskelig for meg å begripe hvorfor, når man har en viss forståelse for psykologien bak – og når man har tatt til seg en riktig mengde lærdom om hva som er godt og dårlig, at man likevel setter all fornuft til side og velger det dårlige.

Så alt for mange ganger har jeg stått foran frityrkokeren min, kastet oppi pommes frites blandet med røykte kjøttpølser fra Toma og tenkt ”Dette vet du at ikke er bra, Henry!” .. og likevel gjort det.

Først når jeg er god og mett – eller overmett – så kommer samvittigheten. Fornuften kommer haltende bak der igjen, og man jeg begynner å love til seg selv at dette var siste gang.

Hvorfor er det slik? Jeg vet faktisk ikke, og jeg sliter med det. Det eneste jeg kan skjønne, er at det må være en psykologisk brist ett eller annet sted, for jeg er ikke klar til å skylde på gener eller den slags. Jeg har all informasjon godt registrert i hodet – jeg vet hva som er dårlig og jeg vet hva som er godt for meg – likevel velger jeg det dårligste.

.. jeg skjønner det ikke.

Her ligger altså kjernen til mitt problem. Jeg klarer, utrolig nok vil mange si, å holde meg unna godterier som sjokolade, chips, og den slags. Det er varmmaten jeg fremdeles henger fast i.

Når jeg skal lage middag så er jeg som regel sulten, og jeg tenker i hodet at jeg må MINST ha så mye for å bli mett. Som aller oftest er det mer enn nok, og jeg klarer enten ikke å la det ligge igjen i gryten eller så spiser jeg det opp ved første forsyning.

Før sommeren kom hadde jeg en kjempegod periode. Jeg fikk i meg mye bedre mat - rikelig med frukt og grønnsaker, og målingene mine (med hensyn til diabetes) viste seg å være kjempebra.

Nå skal jeg legge en ny plan. Problemene mine må rett og slett angripes fra helt nye vinkler.

.. kommer tilbake med mer.